Jeg tenker litt på å slette denne bloggen. Det er nå ni måneder siden jeg har kuttet meg selv. Jeg er skikkelig stolt! Men bloggen får meg til å tenke på hvordan jeg hadde det den gangen. Jeg har fortsatt kraftige angstanfall og nedturer, men jeg takler de på en mye bedre måte. Prøver å ta bedre vare på meg selv.
Tusen takk til alle de som har støttet meg – gir meg selv et par dager for å finne ut om jeg orker å la bloggen ligge eller ikke.
Stor klem til alle!
Det er en stund siden sist jeg har vært innom nå. Jeg har det bra om dagen! Virkelig! Har ikke kuttet noe på et halvt år, og trangen er ikke like stor lengre! Jeg har fått nye håp om en bedre framtid, og prøver å se lyst på ting. Jeg koser meg om dagen. Virkelig!
Jeg ser mulighetene framfor begrensningene nå, og gud så deilig det er!
Nå har det gått tre og en halv måned siden sist jeg kuttet. Jeg er stolt av meg selv for det. Livet har ikke akkurat blitt lettere,snarere tvert i mot, men jeg har fått svar på et par ting.
Men jeg er sliten. Fysisk og psykisk. Har altfor lange dager. Vet ikke hvor lenge jeg klarer å holde det gående
Lurer på om jeg har kuttet meg litt for dypt denne gangen.. Noen som vet hva jeg bør gjøre? ikke lege
Var første timen hos psykolog i dag. Det var utrolig merkelig. Å utlevere så mange private tanker om seg selv til en helt fremmed person. Begynte å gråte på allerede første spørsmål. Det var vanskeligst i starten. Hun spurte mange spørsmål. Noen var enkle å svare på, mens andre var vanskelige. Hun fokuserte mye på årsak. Jeg vet faktisk ikke helt jeg. Må man ha en klar årsak?
Må innrømme at jeg er litt forvirra nå.
Likevel er jeg stolt av meg selv for at jeg gikk.
Fordi jeg er helt alene, og klarer ikke passe på meg selv
Jeg var alltid den sjenerte jenta. Hun på bakerste rad som aldri rakk opp hånda. Hun ingen så.
Hadde få, men gode venner. De var utadvente og morsomme. Jeg forsvant i mengden.
Etter 9 år i samme klasse uten at noen så meg, begynte jeg å slanke meg. Ble tynn. Veldig tynn. Folk begynte å legge merke til meg. Like meg. Jeg ble mer populær.
Jeg fikk meg kjæreste. Hvorfor snakker du aldri? sa han. Jeg ble utrolig såret, men bet det i meg. Spiste fortsatt ikke. Var flinkest i klassen.
Begynte å studere. Fikk mange nye venner. Var ikke lengre flinkest i klassen. Mistet kjæreste og diverse familiemedlemmer. Begynte å kutte. Klarer å holde maska ovenfor andre, men slipper det ut når jeg er alene.
Hvorfor ser ingen meg? Det er et rop om hjelp, men jeg klarer ikke spørre..
Depresjon er noe som rammer omtrent 15% av alle menn og 25% av alle kvinner i løpet av livet. Depresjon kan opptre i større eller mindre grad, men likefult er det viktig å ta det på alvor. Har du noen gang tenkt på at noen du bryr deg om kan være rammet av dette? Innimellom er vi for fokusert på våre egne liv til å klare å se tegnene på at andre har det vondt.
De viktigste sykdomstegnene på depresjon er:
Se rundt deg. Noen du kjenner som går gjennom dette?
Vi sitter og småkysser litt. Dette er fjerde gang vi møtes på tomannshånd. Han kiler meg i nakken og stryker meg over armen. Jeg vrir meg litt for å unngå at han skal se noe. Han ser på meg. Jeg merker det, og kjenner hjertet i halsen. Så kommer spørsmålet: hva er det der? Ingenting, svarer jeg. Han merker jeg lyver.
"Har du gjort det sjøl?" Nei, sier jeg kjapt. Jeg vil ikke at han skal vite noe. Kjenner gråten i halsen. Det er så uvirkelig. "Men pusekatten da, få se". Nei, det er ingenting, svarer jeg igjen. "Men det der, og det.. Og de.. hva er det for noe?" Ikke vær så alvorlig svarer jeg, og forsøker å le det bort. Jeg vil lære deg å kjenne pusekatten.. Du skal få det, svarer jeg raskt før jeg sporer samtalen over på noe annet..
Det har vært en tøff tid med leilighetskjøp og utgifter i hytt og pine. For å være helt ærlig gikk det så langt at jeg holdt på å spy når jeg fikk et brev i posten. I en periode klarte jeg nesten ikke å åpne brevene, og selvom det hele tiden var meningen å betale regningene i tide, så fortrengte jeg det.
I forbindelse med salg av leilighet gikk jeg lenge å ventet på oppgjøret, og hadde et par måneder med dobble husleier. Dette tok rett og slett knekken på studentøkonomien min. Nå er jeg oppe på føttene igjen, og prøver å huske å betale i tide. Men i løpet av disse to månedene har jeg fått dårlig kredittvurdering.
Noen som vet hvordan man kan fikse dette igjen? Eller vil jeg slite med dette framover pga at jeg var langt nede i en periode?
Jeg er skikkelig deppa over dette, men føler at jeg ikke kan snakke med noen om det.
