Jeg vil skrive et lite innlegg om pusekatten jeg hadde i 15 år. Hun døde for nøyaktig ett år siden i dag, og den dagen døde en liten del av meg også.
Da jeg var 7 år var jeg sjenert og tilbaketrukken. Jeg likte best å leke for meg selv, og var skeptisk til fremmede mennesker. Er enebarn, så ensomheten kom litt naturlig. Klart jeg hadde venner, men det var ikke så viktig den gangen. Etter å ha mast i to-tre år, klarte jeg å overbevise mamma og pappa om at jeg ville kunne ta vare på en katt. Hun var helt grå, med litt hvitt på potene og magen. Riktig nydelig. Hun skulle bli min lille skatt.
Jeg var et såkalt nøkkelbarn, og var husredd. Men da jeg fikk pusen forandret min verden seg. Da hadde vi hverandre, og det var ikke lenger like skummelt å låse seg inn hjemme. Når man er syv år er man vel egentlig ikke voksen nok til å være hjemme alene, dag ut og dag inn.
Hun fulgte etter meg over alt. På skolen. Når jeg var ute å lekte. På badet. I sengen.
For ett år siden ble hun alvorlig syk. Jeg tok hun med til dyrlegen, men fikk ikke lov til å beholde henne. Hun hadde fått en farlig bakterie. Stakars lille venn. Jeg fikk lov til å være 5 minutter alene med henne. Det var som om hun fortalte meg at nå var hun klar til å gå. Jeg har aldri vært med på noe så forferdelig som når hun fikk sprøten. Fikk ikke lov til å ta henne med meg hjem engang. Det var nesten det verste.
Utrolig hvor glad man blir i disse små. Savner henne noe enormt, men jeg er stolt av hvor godt jeg tok vare på henne og livet hun hadde.