Nå når mørket begynner å komme, kommer også tankene. De skremmende tankene om at jeg fortjener å ha det vondt. Om at jeg helst ikke ville våknet opp i morgen dersom jeg hadde noe valg. At jeg ikke fortjener å leve, og at jeg er sliten..
Har lest endel om sebrapikene på disse blogg sidene. Kjenner meg igjen i endel, men føler meg feig. Feig fordi jeg ikke tørr være en ekte sebrapike, selvom jeg innimellom føler samme trang. Feig fordi jeg ikke tør kutte dypt nok. Bare lager litt riper på samme stedet igjen og igjen. Slik at ingen skal skjønne sammenhengen.
Min pappa spøkte "ser ut som du har kuttet deg selv". Jeg lo litt tilbake, og spøkte det vekk. Ingen må få vite noe.. Samtidig skulle jeg ønske jeg kunne fortelle. Men dersom det kommer ut, er det ingen vei tilbake. Derfor må jeg vente. Vente til jeg er 100% sikker på hva jeg vil. Må være 100% sikker på om jeg ønsker å leve, eller ikke.