Jeg er lei.

Jeg er lei av liksom-happy blogger. MMS bilder av fantastisk natur, blomster her og blomster meg der. Falske mennesker. Falske løfter. Og sist men ikke minst mitt falske liv.
Sorry..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg skjønner ikke hva som skjer. Nå har det gått nesten to måneder uten at jeg har kuttet, og nå kommer trangen igjen. Jeg har hatt en fantastisk dag egentlig. I morgen skal jeg atpåtil på en fest jeg har gledet meg til lenge. Hvorfor føles alt plutselig så håpløst nå? Jeg skjønner ikke..

Alt det vonde kommer snikende..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er stolt!

Jeg er stolt av meg selv for at jeg har blitt en sosial person

Jeg er stolt av meg selv for at jeg bryr meg om andre

Jeg er stolt av mine oppnåelser i livet

Jeg er stolt av at jeg klarer meg selv og tjener egne penger

Jeg er stolt av at jeg har mange gode venner

Jeg er stolt av at jeg er omtenksom og lojal

Jeg er stolt av at jeg nå klarer å stå opp tidlig om morgenen

Jeg er stolt av at jeg tør møte nye utfordringer

Hva er du stolt av?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vil bare fortelle at jeg har hatt en liten opptur de siste dagene. Har ikke kuttet noe, og har faktisk ikke grått på ca en uke nå. Utrolig deilig!

Tenker utrolig mye på dere som også sliter i hverdagen, og skulle ønske jeg kunne bidratt til at ting ble lettere.

Omjegbarevisste, Vinnia, Sebrapikens mor, Angel from my nightmare, lovetann, Cyan og alle dere andre: Sender en stor påskeklem og håper av hele mitt hjerte at alt snart blir lettere for dere. Takk for at dere er der og for at jeg får ta del i deres hverdager! Det betyr også utrolig mye med varme ord og ønsketanker når man har det vanskelig..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå har den begynt å komme tilbake. Spiseforstyrrelsen.. I dag spiste jeg kun tre kjeks før klokka halv ni, så sprakk jeg, spiste endel salat.. og angret..

Jeg vet så utrolig godt hvor dumt det er. Har vært tilnærmet frisk fra spiseforstyrrelsen i to-tre år nå. Har selvfølgelig lagt på meg en del. Man gjør det, når forbrenningen er totalt ødelagt etter mange år med lite næring.

Greit, jeg vet jeg er blitt for tjukk. Men for meg er det tydeligvis alt eller ingenting. Nå klarer jeg ikke kose meg, uten å tenke på at jeg får dårlig samvittighet.

Det er selvsagt bra om jeg går ned et par kilo, men jeg vet så godt at ikke dette er måten å gjøre det på. Likevel føler jeg at jeg ikke har noe valg. Har ikke tid/lyst/energi til å trene nå, så den raskeste måten er å slutte å spise..

Har spist kun salat i en uke nå, og har faktisk ikke lyst på noe annen mat.. Utrolig nok..

Jeg begynte å tenke at jeg så helt grei ut.. Litt misfornøyd noen dager, mens fornøyd andre dager. Dette stemmer tydeligvis ikke overens med det andre oppfatter.

Jeg fikk direkte beskjed om å slanke meg. Jeg gråt i tre hele dager. Klarte ikke spise, sove eller gå på skolen.

Så der kan man se hva tomme ord gjør med en person. Jeg gråter fortsatt når jeg tenker på det. Utrolig nok har jeg ikke kuttet. Er litt stolt av det i det minste..

Føler at det blir en depressiv blogg, men det er jo også da jeg har mest behov for å lette på tankene.

Mandagsklemmer til dere alle

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvorfor er det så mange som tråkker på deg når du ligger nede. I stedet for å støtte, og være der for deg. Har grått i et døgn nå pga det pappa sa. Den siste jeg trodde jeg hadde, som kanskje kunne forstå.. Men nei.. Jeg er sliten nå, og enda har jeg ikke gjort noe annet enn å gråte i hele dag. Skulle tro man gikk tom for tårer, men det varer kun en liten stund. Så kommer det nye. Det er et helvete om dagen.. Kjemper så mye for å ikke kutte.. Har klart meg ca to uker uten nå, og i går kom den virkelige trangen. Jeg klarte å la være. Vet ikke om jeg er like sterk i kveld. Prøver, men tankene bare tar overhånd..

Tankene om at jeg ikke er bra nok. At jeg fikk beskjed om det i går. Tankene om at jeg må bli flinkere på skolen, tynnere, penere, smartere, være mer sosial. Hvorfor får du meg til å føle meg dum? Jeg vet jo egentlig at jeg ikke er det, men jeg begynner å tvile.

Hvorfor ser ikke folk at jeg sliter, og at det kanskje går utover andre ting? Jeg klarer ikke å konsentrere om å trene og lese, når jeg bare har lyst til å sove hele dagen. Da slipper jeg å tenke så mye.. De stiller krav hele tiden. Jeg kan ikke være en person som andre vil at jeg skal være..

Jeg prøver hele tiden å være der for andre. Alle kommer til meg med problemene sine, men det virker ikke som om noen virkelig bryr seg om mine. Selv om jeg har vanskelig for å snakke om de, betyr det ikke at jeg ikke har behov for det. Har snakket en del med X, men det er aldri riktig tidspunkt. Ikke vil jeg legge all byrden på X heller.

Nå vet jeg virkelig ikke hva jeg skal gjøre.. ;(

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg trodde ting ville bli annerledes mellom oss. At X ville trukket seg unna, men det skjedde ikke. Du var akkurat den samme som før, og behandlet meg på samme måte. Jeg er utrolig taknemlig for det. Må innrømme at jeg hadde lyst til å kutte litt i frustrasjon der et øyeblikk, men jeg klarte å la være. Er litt stolt.. Nå er det over en uke siden sist jeg kuttet. Du var så søt da du ble bekymret for meg. Tingene du gjør og sier gjør meg forvirret.. Men du er kanskje forvirret du også? Ikke vet jeg..

Noen som er gode på å tyde signaler?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg forsøkte å fortelle her om dagen. Prøvde å fortelle alt til X, og rakk å begynne å fortelle. Da slo skjebnen inn, og vi ble avbrutt. Hvorfor?

Jeg viste fram noen av arrene, så du ble redd. Unnskyld.. Som jeg angrer..

Vi har fortsatt ikke fått snakket ut om det. Var ikke tiden riktig? Skjønner ikke jeg..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg vil skrive et lite innlegg om pusekatten jeg hadde i 15 år. Hun døde for nøyaktig ett år siden i dag, og den dagen døde en liten del av meg også.

Da jeg var 7 år var jeg sjenert og tilbaketrukken. Jeg likte best å leke for meg selv, og var skeptisk til fremmede mennesker. Er enebarn, så ensomheten kom litt naturlig. Klart jeg hadde venner, men det var ikke så viktig den gangen. Etter å ha mast i to-tre år, klarte jeg å overbevise mamma og pappa om at jeg ville kunne ta vare på en katt. Hun var helt grå, med litt hvitt på potene og magen. Riktig nydelig. Hun skulle bli min lille skatt.

Jeg var et såkalt nøkkelbarn, og var husredd. Men da jeg fikk pusen forandret min verden seg. Da hadde vi hverandre, og det var ikke lenger like skummelt å låse seg inn hjemme. Når man er syv år er man vel egentlig ikke voksen nok til å være hjemme alene, dag ut og dag inn. 

Hun fulgte etter meg over alt. På skolen. Når jeg var ute å lekte. På badet. I sengen.

For ett år siden ble hun alvorlig syk. Jeg tok hun med til dyrlegen, men fikk ikke lov til å beholde henne. Hun hadde fått en farlig bakterie. Stakars lille venn. Jeg fikk lov til å være 5 minutter alene med henne. Det var som om hun fortalte meg at nå var hun klar til å gå. Jeg har aldri vært med på noe så forferdelig som når hun fikk sprøten. Fikk ikke lov til å ta henne med meg hjem engang. Det var nesten det verste. 

Utrolig hvor glad man blir i disse små. Savner henne noe enormt, men jeg er stolt av hvor godt jeg tok vare på henne og livet hun hadde.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Leste nettopp om en mann på 30 år som var savnet i Oslo. Han har vært savnet i over to uker nå, og mobilen hans er funnet hjemme.

Lurer på om noen ville savnet meg dersom jeg stakk av?

Åpnet meg delvis for en venninne i dag. Ville nok aldri gjort det om jeg ikke var brisen. Er så mye lettere da. Men turte ikke å si alt da. Hun skjønte hvorfor jeg var lei meg. Det hjalp litt. Men hvorfor turte jeg ikke si mer?

Har lyst til å forsvinne sånn som  han mannen. De kunne byttet meg mot han. Ingen ville savnet meg likevel. Kanskje bortsett fra pappa da, men han hadde nok kommet over det.

Startet dagen med at X ringte meg. Utrolig deilig å høre stemmen. Vi snakket lenge.. Men ville du merket om jeg var forsvunnet? Evt når?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende